Etnisk diskriminering

Etnisk diskriminering er forbudt blant annet etter Menneskerettighetsloven og etter Diskrimineringsloven. En dom fra EU- domstolen fastslår at diskriminering er rettsstridig selv om diskriminering ikke rammer konkrete personer.

Saken gjaldt konkret et firma som installerte alarmer i privatboliger. Selskapet hadde i to intervjuer med presse uttalt at kundene ikke ville ha marokkanere. Dette ble videre forklart med at kundene ikke ville inngå avtaler dersom de ble forespeilet at det var innvandrere som skulle stå for monteringen av sikkerhetsutstyr. Alarmfirmaet opplyste derfor at man ikke kunne ansette innvandrere da dette ville ruinere virksomheten.

Interesseorganisasjonen Centrum voor gelijheid (senter mot diskriminering) reiste søksmål uten at søksmålet gjaldt konkrete personer som ikke hadde fått arbeide i selskapet. Det sentrale spørsmålet var om uttalelsen ble rammet av forbudet mot direkte diskriminering.

Domstolen la til grunn at det forelå direkte diskriminering selv om det ikke kunne påvises at konkrete arbeidssøkende innvandrere var nektet arbeide på bakgrunn av deres etnisitet. Domstolen la til grunn at det ikke var nødvendig å kunne påvise et konkret ”offer” for diskriminering, idet en slik forståelse av regelverket ville svekke formålet med direktivet. Det ble blant annet påpekt at denne type uttalelser kunne medføre at etniske grupper kunne bli skremt fra å søke arbeid i firmaet og at det derfor, på generelt grunnlag, var nødvendig å konstatere at også generelle uttalelser ble rammet av direktivet.

Arbeidsmiljølovens § 13-1 (5) har en direkte henvisning til diskrimineringsloven når det gjelder diskriminering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamming, hudfarge, språk, religion og livssyn. Av diskrimineringsloven fremgår det at likestillings- og diskriminerings-ombudet skal føre tilsyn med om det foreligger diskriminering bl.a. i arbeidslivet. Det må derfor konstateres at nevnte EU-dom er relevant også i Norge.

Christian J. Aubert

Spørsmål og svar:

Spørsmål:

Peder Ås krevet at han skulle gis fri med lønn for å pleie sin døende far som lå på sentralsykehuset. Peder krevet at arbeidsgiver skulle betale lønn under permisjonen. Lars Holm protesterte og sa at dette ikke var bedriftens ansvar.

Svar:

Det følger av arbeidsmiljølovens § 12-10 at en arbeidstaker har rett til permisjon i inntil 20 dager hvis pleien foregår i hjemmet. Av folketrygdlovens § 9-12 fremgår det at ”sykelønn” betales av folketrygden; ikke av arbeidsgiver.

Kontaktpersoner se Arbeidsrett

Skrevet av