Ettersøksekvipasje – Deltakere i et jaktlags ansvar

Skrevet av:

Gudbrand Østbye
Partnere


Det falt en dom i Øvre Romerike tingrett i september i år som tok stilling til ansvaret det enkelte medlem i et jaktlag har for at jaktlaget har en godkjent ettersøksekvipasje. Saken gjelder hendelser som fant sted på elgjakt tilbake høsten 2017.

Jaktlaget besto av ca 8 personer. De hadde ikke egen ettersøksekvipasje og hadde følgelig inngått en skriftlig avtale med en slik ekvipasje. Det betyr at vedkommende skulle stille med sin ettersøkshund ved tilkalling fra jaktlaget. Lederen av jaktlaget hadde inngått avtalen på vegne av laget og som hadde kontakt med eieren av ettersøkshunden.

Det skjedde flere uregelmessigheter ifm jakta. Ved et tilfelle sendte jaktleder sine to sønner i en del av terrenget for å jakte til tross for at en elg var påskutt uten at ettersøket var avsluttet. Dette er slått fast av Høyesterett at er ulovlig. Denne delen av saken var ikke omhandlet i straffesaken jeg prosederte og blir ikke omtalt videre her.

Et dyr ble påskutt om ettermiddagen uten at det ble funnet. Ettersøksekvipasjen ble tilkalt og det ble søkt etter dyret til mørkets frembrudd uten at dyret ble funnet. Medlemmene av jaktlaget fikk så ordre om å møte på spesifiserte poster neste morgen. De møtte på anviste steder direkte uten at laget var samlet i forkant. Det viste seg at ettersøksekvipasjen ikke hadde anledning til å fortsette søket neste morgen og en annen ikke godkjent ekvipasje møtte opp uten at medlemmene av jaktlaget ble informert.

Hvert av medlemmene i jaktlaget ble ilagt et forelegg (bot) på kr 5.000,- for å ha brutt bestemmelsen i viltoven § 56 første ledd, jfr § 26 nr 3 og viltforskriften. Alle i laget med unntak av to medlemmer vedtok boten. Disse to tok kontakt med meg og det medførte at saken ble behandlet i tingretten. Jaktleder var usikker på om han hadde informert jaktlagets medlemmer at den godkjente ekvipasjen ikke ville delta i ettersøket, mens mine to klienter var sikker på at de ikke hadde mottatt slik informasjon.

Retten la til grunn at det ikke var bevist at mine to klienter ikke hadde handlet forsettlig, slik at de faktisk ikke var kjent med at det ble benyttet en ikke-godkjent ekvipasje. Så tok retten stilling til om de hadde handlet uaktsomt og hadde overtrådt reglene i viltlovgivningen. Har ble det dissens hvor fagdommer og en meddommer fant at de ikke hadde handlet uaktsomt. Flertallet fant at de to tiltalte ikke kunne bebreides for ikke å ha nærmere undersøkt om lovens bestemmelser var overholdt. Rettens mindretall mente at de to medlemmene av jaktlaget nærmere skulle ha undersøkt om godkjent ekvipasje ble benyttet.

Dommen er ikke påanket og er derfor rettskraftig. De to jeg representerte fikk også tilkjent deler av saksomkostningen etter en spesialregel i straffeprosessloven. I foreleggsaker som ikke vedtas, er hovedregelen at en ikke har krav på forsvarer dekket av det offentlige.

I prinsippet skal forelegget oppheves for de som vedtok dette, når det foreligger en rettskraftig dom som sier at det de har vedtatt likevel ikke var straffbart.

Dommen gir føringer for i hvilken grad medlemmer av et jaktlag må undersøke om ettersøket er i henhold til hva som kreves gjennom lovgivningen. Når det foreligger en skriftlig ettersøksavtale og når jaktleder ikke gir opplysninger om at ettersøket ikke er i henhold til loven, må de enkelte medle3mmer kunne stole på dette uten å gjøre nærmere undersøkelser. Men det vil aldri være galt å dobbeltsjekke at alt foregår etter lovgivers krav.