Kan Mor og Far gi bort hytta til hvem de vil på sine eldre dager?

Skrevet av:

Harald Ramm
Advokat / Partner


Langseth advokatfirma DA har i en årrekke hatt en nært samarbeid med idébladet Hytteliv og utarbeidet artikler med presentasjon av ulike juridiske problemstillinger som møter hytteeiere.

I motsetning til de fleste juridiske artikler, som har en teoretisk og generell form, beskriver våre artikler konkrete og praktiske problemstillinger med forslag til løsninger. Vi håper at våre bidrag kan inneholde interessante og nyttige råd for hyttefolket.

KAN MOR OG FAR GI BORT HYTTA TIL HVEM DE VIL PÅ SINE ELDRE DAGER?

Berit Barth døde brått en mild vårdag i fjor i en alder av 76 år. Hun var enke etter førstavdøde, Bjørn, som gikk bort i 2012. De etterlot seg tre døtre, Ågot, Birgit og Fride.

Uken etter begravelsen møtte søstrene opp hos adv. P.A. Graf. Ågot fortalte at hun hadde fått familiehytta, «Juvelen» i gave i 2008. Berit og Bjørn hadde et nært forhold til hytta og hadde som vederlag for ervervet forbeholdt seg bruksrett i fire uker pr. år så lenge de levde

Det viste seg likevel etter hvert at Berit og Bjørn var litt ferdig med hyttelivet og brukte tiden mer på å reise og se seg om i verden. Bruksretten ble derfor ikke benyttet i særlig grad. De oppholdt seg på hytta stort sett når de var gjester hos Ågot og ektefellen, Oscar.

Hytta var verdsatt til kr. 900.000 i melding om arv og gave som ble sendt inn ved ervervet. Ved Berits bortgang innholdet boet en leilighet rett utenfor Flaksnes som var taksert til kr. 2.700.000 samt «vanlig» innbo og løsøre.

Adv. Graf leste rolig gjennom testamentet som Berit og Bjørn hadde satt opp like før Bjørns bortgang i 2012:

«Det er vårt siste ønske at våre tre døtre skal dele eiendelene som vi etterlater oss likt…..».

Han avbrøt seg selv:

«Det kan virke som verdien av hytta på kr. 900.000 ikke skal være med i delingsgrunnlaget og at dere tre skal dele verdien av leiligheten og innbo».

Dette tilbakeviste Birgit og Fride og viste til at hytta og leiligheten var verdt til sammen kr. 3.600.000 slik at hver hadde krav på verdier for kr. 900.000. Når Ågot hadde fått hytta til denne verdien hadde Birgit og Fride krav på resten.

Ågot var «rykende» uenig og begrunnet dette med at hun hadde ytt vederlag for hytta ved å gi mor og far bruksrett.

Hun kunne dermed ikke disponere «Juvelen» fritt. Hytta skulle dermed holdes utenfor delingsgrunnlaget og verdien av leiligheten samt innbo og løsøre skulle deles likt på de tre.

Adv. mening:

Hovedspørsmålet er om Ågots gave skal avkortes slik at hun ikke har krav på arv før søstrene har fått en tilsvarende verdi av resten av eiendelene fra Berit og Bjørn.

Slike tilfeller er behandlet i arveloven § 38 som bl.a. sier flg.:

«Har arvelataren gitt ein livsarving ei monaleg gåve utan at dei andre livsarvingane har fått tilsvarande verdiar, skal gåva avkortast i arven til mottakaren som forskot dersom arvelataren har fastsett  det eller det blir godtgjort  at avkorting vil vere i samsvar med føresetnadene til arvelataren…»

«Monaleg» vil si at det må dreie seg om en betydelig gave bl.a. i forhold til verdien av arvelaternes totale eiendeler. På gavetidspunktet hadde hytta en verdi på kr. 900.000. Spørsmålet blir likevel om, og i hvilken grad, Ågot betalte vederlag for hytta slik at verdien av gaven skal reduseres og ikke er «monaleg» likevel.

I prinsippet påtok hun seg en forpliktelse ved å innrømme bruksrett inntil på fire uker pr. år for mor og far. Det må også tas i betraktning at Berit ved overdragelsen av hytta var 66 år gammel. Bruksretten kunne dermed være en heftelse på hytta i mange år. Som følge av bruksretten kunne Ågot heller ikke realisert verdien av gaven ved å selge hytta.

Det må derfor kunne hevdes at hun betalte et reelt vederlag og ikke fikk hytta gratis. At Berit og Bjørn likevel ikke benyttet seg av bruksretten kan ikke tillegges særlig vekt. Alt tyder på at intensjonen pr. gavetidspunktet var at bruksretten skulle være reell.

Det er likevel grunn til å konkludere med at gaven er «monaleg» selv om Ågot ytet et vederlag som følge av bruksretten.

I så fall krever bestemmelsen også at arvelateren «har fastsett» at «avkortning» skal skje.

Det fremkommer ikke at Berit og Bjørn har lagt opp til avkortning. Tvert imot, så oppretter de et testament i 2012, altså etter overdragelsen av hytta til Ågot. Testamentet sier at de tre jentene «skal dele eiendelene som vi etterlater oss likt».

Pr. tidspunktet for opprettelsen etterlater de seg leiligheten med tillegg av innbo og løsøre. Denne formuleringen kan tyde på at Berit og Bjørn ikke ønsket at verdien av hytta skulle avkortes.

Det hadde i hvert fall vært naturlig å presisert dette i testamentet dersom det var deres ønske.

Loven sier også at avkortning kan skje dersom det blir godtgjort «at avkorting vil vere i samsvar med føresetnadene til arvelataren».

Ser vi på forpliktelsen som Ågot påtok seg og at testamentet ikke inneholdt er ord om avkortning har vi heller ikke noe grunnlag for å konkludere med at dette skulle skje.