Ulovlig gaupejakt

Skrevet av:

Gudbrand Østbye
Partnere


Jakt, ettersøk og plikt til avlivning etter skadeskyting

Jeg har bistått en jeger som har kommet i en vanskelig situasjon etter en gaupejakt.

Et jaktlag drar på gaupejakt et sted i Norge vinteren 2014. Alle forhold rundt jakta er lovlig, både hva gjelder kvote og nødvendige kvalifikasjoner for hver enkelt jeger. Min klient, som vi kan kalle Petter, er en av flere som sitter i en postrekke. Gaupe søkes drevet mot postrekka med hund og hundefører. Alle i laget har jaktradio. Det var gode værforhold med noe nysnø, lettskyet og god sikt.

Over jaktradioen får jaktlaget beskjed om det var skutt etter en gaupe på Petters nabopost. Skytteren var kjent for å være spesielt dyktig da han hadde deltatt i konkurranser på høyt nivå. Det ble ikke registrert om gaupa var skadet, men det ble konstatert og opplyst at den ikke falt på skuddplassen.

Petter, som sitter på post med haglegevær og grov hagl no. 1, observerer etter noe tid at gaupa passerer hans post. Han løsner to haggelskudd på 49 meters avstand, men gaupa går videre. Den blir endelig felt på neste post. Når dyret blir undersøkt viser det seg at den først gang ble påskutt ved den posten hvor den falt.

Statens Naturoppsyn (SNO) ble oppmerksom på saken og anmeldte Petter til politiet. Politiet henla saken etter bevisets stilling. SNO klaget på avgjørelsen og Petter ble da gitt et forelegg på kr 12.000,- subsidiært fengsel i 15 dager. Dette aksepterte ikke Petter.

Petter har hele tiden fastholdt at normalt ville han aldri løsnet skudd mot gaupa på et så langt hold. Imidlertid hadde han fått beskjed over jaktradioen at dyret var påskutt. Slik han ser det er det da hans absolutte plikt å prøve å avlive gaupa. Et hvert dyr som er påskudd skal per definisjon anses som skadet inntil det motsatte er bevist.

I Rundskriv fra Direktoratet for Naturforvaltning av juni 2012 som behandler Viltloven – utøvelse av jakt, felling og fangst siteres fra § 27 side 33:

Den som under jakt eller felling skadeskyter gaupe, jerv, bjørn, ulv eller kongeørn skal uten opphold underrette fylkesmannen og nærmeste politimyndighet. Fylkesmannen avgjør videre gjennomføring og avslutning av ettersøk. De som har deltatt i forsøket på felling eller jakt skal uten godtgjørelse bistå forvaltningsmyndighet eller politimyndighet i det videre ettersøk.

I Rundskriv fra Direktoratet for Naturforvaltning av juni 2012 som behandler Viltloven – utøvelse av jakt, felling og fangst sies det om § 27:

Generelt

Direktoratet for naturforvaltning vil sterkt understreke plikten til å ettersøke storvilt eller kongeørn som skadeskytes, og til å sørge for en rask og effektiv avlivning slik at unødige

lidelser unngås. Ethvert skudd som avfyres mot storvilt eller kongeørn skal jegeren anse som treff, og jegeren skal foreta undersøkelser i marka dersom dyret ikke faller for skuddet. (min understrekning). Dersom det finnes noen som helst grunn til å anta at dyret kan være truffet, plikter jegeren og fellings-/jaktlaget å ettersøke viltet på beste måte. Det er viktig at ettersøket planlegges nøye.

Slik vi ser det hadde Petter en plikt til å prøve å avlive gaupa da den skal anses for å være truffet. Det er selvfølgelig en grense for hvor langt unna han med rette kunne ha løsnet skudd. Men slik vi ser det er 49 meter innenfor denne grensen. På den annen side er avstanden for lang ville heller ikke gaupa kunne blitt skadet og forsøket ville vært såkalt utjenlig.

Etter min oppfatning ligger det prinsipielle spørsmålet hvor langt plikten til å avlive går. Slik jeg ser det er det opplagt at en vil kunne skyte på avstander og i situasjoner som ikke ville vært akseptabelt hvis dyret det jaktes på ikke har vært påskutt tidligere. Hensynet til raskt å få avlivet et skadet dyr er overordnet.

Som jeger og advokat synes jeg imidlertid det ville vært interessant å få en vurdering fra retten av hvor langt ettersøksplikten og plikten til å avlive et påskudd dyr går.

Saken kom aldri til retten. Petter valgte å akseptere et forelegg da belastningen ved en straffesak ble for stor.