Stadig flere familier har tilknytning til mer enn ett land. Etter et samlivsbrudd kan foreldre være uenige om hvilket land barna skal bo i. Hvem bestemmer da? Hva skal til for å å få til en relokasjon av barna ut av landet? Denne artikkelen gir en oversikt over de viktigste reglene og hensynene i internasjonale barnesaker.

1 Når gjelder norsk barnelov og norsk domstol?

Klarer ikke foreldrene å avtale barnas bosted og samvær etter et samlivsbrudd, trer barneloven inn og regulerer forholdet.

Om norske domstoler kan behandle saken, avhenger av barnets tilknytning til Norge. Den gjeldende barneloven § 82 sier:

«Sak om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med eller samvær kan reisast for norsk domstol dersom barnet har vanleg bustad i Noreg.»

Har norske domstoler jurisdiksjon, gjelder norsk barnelov – med mindre Norge har inngått en annen avtale med det berørte landet.

Haagkonvensjonen 1996

Norge har inngått flere internasjonale avtaler – såkalte konvensjoner. Den viktigste på barnerettens felt er Haagkonvensjonen av 1996, som regulerer jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid om foreldremyndighet og beskyttelse av barn. Også etter Haagkonvensjonen 1996 er det den staten der barnet har sitt «vanlige bosted», som som utgangspunkt kan treffe beskyttelsestiltak for barnet. Konvensjonen gjør unntak for midlertidige saker og hastesaker.

Den nye barneloven fra 2028

Den 1. januar 2028 trer den nye barneloven i kraft – lov 20. juni 2025 nr. 40 om barn og foreldre (barnelova) – som erstatter den gamle barnelova fra 1981. Den nye loven har som mål å legge til rette for likestilt foreldreskap, og øker kravet til enighet ved uenighet om bosted innenlands. Loven gjør derimot ingen rettslige endringer knyttet til uenighet om bostedsland. Om det mer likestilte fokuset i den nye loven likevel kan påvirke vurderingen i internasjonale saker, gjenstår å se.

2. Hva betyr barnets «vanlige bosted»?

Det første domstolen avklarer, er hvor barnet har sitt «vanlige bosted».

Enkle og kompliserte tilfeller

For mange barn er svaret enkelt: barnet har bodd fast i ett land over lang tid, går på skole der, og forlater landet bare på feriereiser.

For andre barn er bildet langt mer sammensatt. Barnet kan nylig ha flyttet mellom land, eller befinne seg i et midlertidig opphold – for eksempel fordi en forelder jobbet et semester i utlandet.

Hva vektlegger domstolen?

Rettspraksis og lovforarbeider viser at domstolen gjør en helhetsvurdering av barnets tilknytning til vedkommende stat. Spørsmålet er hvor barnet, etter en samlet vurdering, «har sentrum for sine livsinteresser». Det er barnets – ikke foreldrenes – tilknytning som teller mest. For de minste barna vil foreldrenes tilknytning til landet likevel ha stor betydning for vurderingen.

I helhetsvurderingen ser domstolen særlig på:

• Hvilken barnehage eller skole barnet går på
• Om barnet forstår og bruker språket i landet
• Om barnet har venner og et eget nettverk der
• Hvor lenge barnet har oppholdt seg i landet

Det kreves en stabil nok tilknytning for at domstolen konkluderer med at barnet har «vanlig bosted» i Norge.

Når skifter «vanlig bosted»?

Utgangspunktet er at foreldrene må ha avtalt at barnet skal flytte til utlandet. Et avtalt midlertidig opphold er ikke nok, men over tid kan barnets «vanlige bosted» skifte til det nye landet.

Slike uenigheter oppstår typisk der én forelder skal studere, arbeide eller ta seg av slektninger i utlandet, og familien enten reiser samlet dit, eller én forelder samtykker i at barnet følger den andre forelderen til utlandet for en periode.

Faren for barnebortføring

Ønsker en forelder å bli i oppholdslandet med barnet, kan dette utgjøre barnebortføring – dersom opprinnelseslandet fortsatt er barnets «vanlige bosted». Det motsatte gjelder også: tar én forelder barnet med hjem uten samtykke fra den andre, men barnets «vanlige bosted» har allerede skiftet til oppholdslandet, er dette også barnebortføring.

Reglene om barnebortføring følger av den norske barnebortføringsloven og Haagkonvensjonen om barnebortføring av 1980. I tillegg er ulovlig bortføring straffbart etter den norske straffeloven – og etter straffelovgivningen i mange andre land.

Foreldre bør tenke nøye gjennom hva de ønsker og kan akseptere på lengre sikt, før de tar med familien på et lengre utenlandsopphold. Feriereiser til utlandet på opptil rundt fire uker er dog normalt ikke anset som bortførting.

3. Slik kan du flytte lovlig til utlandet med barnet – relokasjon

Har barnet «vanlig bosted» i Norge og foreldrene er uenige om bostedsland, finnes det likevel en lovlig vei for relokasjon: en forelder kan reise ut av landet med barnet etter samtykke eller dom.

Samtykke eller dom

Har den andre forelderen del i foreldreansvaret, krever utenlandsflyttingen enten samtykke fra denne forelderen, eller en dom som gir tillatelse til å flytte. Domstolen tar avgjørelsen ut fra hva som er best for barnet, slik den norske barneloven, Grunnloven og FNs barnekonvensjon alle krever. Noen ganger er det faktisk til barnets beste å flytte til et annet land – en såkalt relokasjon.

Høy terskel – særlig for de minste

Terskelen for å få en beslutning om relokasjon, en rett til å flytte ut av landet med barnet uten den andre forelderens samtykke er høy. Dette gjelder særlig for barn over ett år og under 12 år. Vurdering for de nyfødte babyene blir noe annerledes, da de helt minste barna oftere er helt nært knyttet til en person og mer avhengig av dennes fungering. For en 16-åring som selv vil flytte med en forelder, tillegger domstolen barnets egen mening så stor vekt at flytting ofte besluttes.

Argumenter mot utenlandsflytting – relokasjon:

• Barnet opplever et stort miljøskifte
• Barnet mister kjent nabolag, skole, venner og nettverk
• Kontakten og relasjonen med den hjemmeværende forelderen svekkes

Det siste argumentet veier ofte tyngst, og domstolen konkluderer da med at barnet bør bli i Norge.

Argumenter for utenlandsflytting – relokasjon:

• Barnet har sterk tilknytning til det andre landet, og storfamilien bor der
• Barnet har begrenset samvær med den andre forelderen, og kan opprettholde relasjonen til tross for avstand
• Bostedsforelderen gir barnet bedre omsorg i det andre landet – for eksempel fordi forelderen mangler nettverk, sliter med økonomi, jobb eller språk i nåværende bostedsland

Domstolen veier alle disse hensynene mot hverandre. En avgjørelse om utenlandsflytting er fullt mulig, men utfallet beror alltid på en konkret og bred vurdering av det enkelte barnets situasjon.

Vi hjelper deg

Internasjonale barnesaker er ofte komplekse og tidskritiske. Vi bistår som spesialiserte barnerettsadvokater med spisskompetanse på internasjonale barnesaker – herunder relokasjonsaker, barnebortføring og spørsmål om jurisdiksjon og lovvalg. Ta gjerne kontakt for en første vurdering av din sak.