Ny barnelov i 2028

En ny barnelov ble vedtatt i juni 2025; lov 20. juni 2025 nr. 40 om barn og foreldre. Den nye loven, skal erstatte barnelova fra 1981. Det er nå bestemt at loven skal tre i kraft 1. januar 2028. Allerede nå blir likevel loven stadig oftere nevnt i diskusjoner om løsninger for barna. Hva kan den nye loven bety for deg og ditt barn?

Overordnet om den nye barneloven

Formålet med den nye loven er blant annet å gjenspeile den utviklingen vi har sett i samfunnet de siste tiårene. Dette gjelder særlig utviklingen når det gjelder kjønnsroller og ulike familieformer.

Sentrale mål er å forebygge og dempe konflikter mellom foreldre etter samlivsbrudd, å styrke rettighetene til barn og å sikre at foreldre stiller mer likt når et samliv tar slutt.

Gir den nye loven deg rett på mer samvær?

Gjensidig samværsrett

Samværsrett er retten barnet og forelderen som ikke bor med barnet har til å tilbringe tid med hverandre. Denne gjensidige retten regnes i utgangspunktet som et gode for barnet, og er lik i både gammel og ny barnelov.

Det er barnets beste som til syvende og sist avgjør om det skal være samvær eller ikke. Også dette gjelder etter dagens regelverk, men er blitt tydeligere i den nye loven. Når hensynet til å beskytte barnet og en forelders rett til samvær kommer i konflikt, veier beskyttelsen tyngst. Fare for vold og overgrep er blant de forholdene som typisk kan medføre at samvær ikke blir aktuelt.

Det er på samme måte barnets beste som styrer spørsmålet om det skal være støtte eller tilsyn under samvær og hvor mye samvær det skal være.

Samværsomfanget – en konkret vurdering

Samværsomfanget – hvor mange dager og netter – skal fremdeles fastsettes etter en konkret vurdering av hva som er til barnets beste, ut fra dette barnets situasjon nå og videre fremover. Etter den någjeldende loven har det riktignok vært meningen at omfanget skal bestemmes konkret, men loven inneholder et eksempel på «vanlig samvær» som har skapt usikkerhet. Den nye loven definerer ikke hva vanlig samvær er. Det er derfor enda klarere at hvert enkelt barn og hver enkelt familie må vurderes individuelt.

Momenter som typisk er relevante ved fastsettelse av samvær er barnets alder, særlige behov hos barnet, og samværsforelderens egenskaper og evne til å ta seg av barnet. Videre er barnets kjennskap til og trygghet på samværsforelderen sentralt. Andre relevante moment er reiseavstand mellom hjemmene, om en eksisterende samværsordning er blitt fulgt opp, og hvilken løsning som sikrer tid med søsken – også halvsøsken. Sist, men ikke minst er konfliktnivået mellom foreldrene sentralt, herunder om barnet trekkes inn i konflikten.

Tendesen med økt samværstid

Selv om vurderingen alltid er konkret, har tendensen siden barneloven trådte i kraft i 1981 vært at samværstiden har økt. Det gjelder på tvers av aldersgrupper og er i tråd med forskning og samfunnsutvikling.

Synet på hva som er til barnets beste har med andre ord forandret seg over tid. For barn som fungerer godt og som har to trygge foreldre i nærheten av hverandre, er det blitt stadig vanligere med en 50/50-fordeling av tiden. Mange foreldre avtaler også delt bosted etter bruddet, men en slik ordning handler om beslutningsmyndighet – noe jeg kommer tilbake til.

Selv om mer samvær har vært den generelle trenden, er det ikke et mål i den nye loven at det enkelte barn skal få mer samvær. Dersom barnets beste tilsier økt tid med samværsforelderen, skal det gjenspeiles – men ikke ellers.

Den nye loven gir altså ikke automatisk rett til mer samvær, selv om likestilt foreldreskap er ett av lovens mål.

Bedre virkemidler ved samværssabotasje?

Den nye loven gir heller ikke samværsforelderen bedre mulighet til å tvinge igjennom samvær ved urettmessig samværssabotasje. Begge foreldre har et ansvar for at samværsretten faktisk blir gjennomført, men i praksis kan det være vanskelig å sikre dette effektivt. Den nye loven bygger videre på dagens system med tvangsbøter ved samværshindring  – ingen nye virkemidler er lagt til.

Det er også fortsatt slik at vanlige avtaler om barna mellom foreldrene, ikke er nok for å kreve bøter ved samværssabotasje. Først må avtalen enten stadfestes etter enighet mellom foreldrene, eller så må det foreligge et rettsforlik, en midlertidig avgjørelse fra retten, eller en dom.

Økt beslutningsrett for samværsforelderen

Daglig beslutningsmyndighet

En av de viktigste endringene fra den gamle barneloven er at begge foreldre som utgangspunkt skal ha myndighet til å ta daglige beslutninger om barnet etter et samlivsbrudd. Dette gjelder altså også den forelderen barnet ikke bor fast hos – det vil si samværsforelderen.

Regelen skal forstås slik at foreldrene beholder den beslutningsrollen de hadde mens de bodde sammen.

Denne myndigheten dekker den løpende oppfølgingen av barnet og de vesentligste valgene i barnets hverdag og omsorgssituasjon. På den ene siden avgrenses den mot beslutninger som hører til foreldreansvaret, for eksempel å utstede pass, samtykke til adopsjon, velge navn, melde barnet inn i et trossamfunn, samtykke til medisinske inngrep eller la barnet flytte utenlands. På den andre siden avgrenses den mot de helt hverdagslige valgene den forelderen barnet er hos der og da kan ta alene – som klær, mat og aktiviteter under samværet, med unntak av faste fritidsaktiviteter.

Valg knyttet til barnehage, skolefritidsordning og fritidsaktiviteter hører til den daglige myndigheten.

I tillegg inngår retten til å si noe om hvor i landet barnet skal bo. For mange samværsforeldre er dette trolig den endringen som betyr aller mest i praksis.

Etter dagens regler holder det at bostedsforelderen varsler samværsforelderen i forkant av en flytting. Deretter kan bostedsforelderen flytte barnet dit den vil i landet, selv om samværsforelderen er imot. Den eneste muligheten for samværsforelderen er å gå til sak og kreve å overta fast bosted, noe som ikke alltid er mulig.

Flytting med barnet

Den nye loven endrer dette. Bostedsforelderen kan ikke flytte barnet til et nytt sted i landet uten at den andre forelderen, som har del i den daglige myndigheten, samtykker. Dersom foreldrene ikke blir enige, kan begge kreve mekling. Er mekling ikke nok, må den som ønsker å flytte ta saken til domstolen.

For samværsforelderen kan dette være en merkbar styrking av rettsstillingen – en bedre garanti for at samværet kan fortsette og kanskje utvides over tid. Det vil ofte også være til barnets beste.

Regelen kan likevel slå uheldig ut i enkelte situasjoner – for eksempel der samværsforelderen sjelden er til stede og bidrar lite, mens bostedsforelderen av praktiske eller økonomiske grunner har reelt behov for å flytte, for eksempel for å ha råd til en bolig som passer familien.

Det er delte meninger om disse endringene samlet sett vil gi færre eller flere konflikter. Det vil fremtiden vise.

Delt bosted

En annen viktig endring med innføring av 2025-loven er endringen av reglene om barnets fast bosted.

Begrepet “fast bosted” knytter seg til foreldrenes avgjørelsesmyndighet. Etter den gamle loven treffer bostedsforelderen alene alle avgjørelser som gjelder de vesentlige sider av omsorgen for barnet. Nå er denne beslutningsmyndigheten trukket ut, men slik at det kun er en forelder som har daglig beslutningsrett som kan være bostedsforelder.

Delt bosted er en nokså vanlig løsning, særlig der foreldrene bor nært hverandre og barna er i barneskolealder. Dersom foreldrene ikke blir enige om delt bosted, kan også domstolen fastsette ordningen. Etter den gamle barneloven  kan retten bestemme at barnet skal ha delt bosted dersom det foreligger særlige grunner.

Fremover vil ordningen delt bosted sidestilles med fast bosted hos én forelder. Det någjeldende kravet om «særlige grunner» for at domstolen skal kunne idømme delt bosted, er ikke tatt med i den nye loven.

Behov for hjelp?

Kontakt oss gjerne dersom du trenger rådgivning, bistand til mekling, eller hjelp med rettslig prosess. Vi har en solid faggruppe innenfor familieretten, og kan tilby erfarne advokater med spisskompetanse på foreldretvister.